lisebond

Vi i verden er ganske så like. Vi går gjennom ulike ting, men ultimat føler vi alle følelser som sinne, lykke, sorg og likegyldighet. Kulturelle forskjeller forklarer mye av hva som skal til å trigge disse følelsene. Har du blitt mishandlet? Fikk du ikke den dyre gaven du ønsket til jul? To helt forskjellige situasjoner, som kan trigge sinne.

Jeg vokste opp på Oslos vestkant og hadde en lykkelig barndom i et middelklasses strøk. Samtidig lærte mine foreldre meg om verdier og hvordan klare seg selv. Når jeg flyttet hjemmefra for første gang sto jeg fullt og holdent for egne utgifter, og følelsen av å mestre ansvaret ved å klare meg selv i verden var litt av en opplevelse. Og den er jeg stolt av. Ja, jeg har en familie som støtter meg om jeg går dukken, men i hvert fall mottar jeg ikke flere tusen av dem i måneden, slik noen gjør fordi de ikke vil ha en deltidsjobb.

Dagens ungdom er bortskjemte i mine øyne. Den vestlige verden blir rikere, og gruppepresset til den vanlige a4-familie for å eie mer goder øker. Spesielt blant unge. Jeg ble veldig provosert da jeg så de uttalelsene på sosiale medier om barn som uttrykte hat mot sine foreldre fordi de kun fikk gaver for noen tusen til jul.

Perspektiv folkens. Det var noen som sa en gang at kun 1 % av verdens rikeste eier 90 % av verdens rikdom. Noe som bringer meg tilbake til følelser. Hvordan du føler lykke for materielle goder, føler et annet barn lykke over halvrent drikkevann. Føler du sinne fordi foreldrene dine vil ha deg hjem ved midnatt? Andre føler sinne fordi valg av fødested tilsier hvilke goder du har. Hvor urettferdig verden er.

Min trigger for sinne er menneskehandel og voldtekter. Dette er noe av det verste verden har, og det piner meg at narkotikadommer er lengre enn voldtektsdommer. Jeg så en film som het «Human Trafficking» og jeg følte for å kaste opp og gråte. Dette skjer i virkeligheten ? unge jenter som blir bortført og solgt som sexslaver. En ny versjon av slavehandelen vi slo ned på flere hundre år siden.

Kriminalitet av seksuelt motiv er ikke bare livsødeleggende, men ydmykende. Jeg kan lett komme over å bli banket halvveis død, men en voldtekt? Det henger ved deg for evig. Gutter kan vel bare prøve å forstå ved å forestille seg selv bli voldtatt.  De korte straffene for voldtekt er en fornærmelse. Ikke kun for offeret, men også potensielle nye ofre.

Dette har vært mye postet i media i høst her i Oslo. Og i andre deler av verden skjer dette daglig. Vi er heldige som bor i Norge, men alle land har sine stygge sider.

Interessant. Nå begynte jeg å skrive om en ting, men opplevde en digresjon over på noe annet. Slikt skjer. For å presisere elsker jeg Norge, fordi selv om dumme ting skjer her, skjer det mye sjeldnere enn andre steder.  Og derfor blir jeg ekstra sint over unger som griner over trivielle, bortskjemte ting som juleeksempelet over.

Vær glad for det du har, for det kunne vært så mye verre.

Verden blåses opp. Ikke nok med befolkningsveksten, men størrelsen på hvert menneske også. Det er et problem. Vi ser tilbake på ungdommer for 40 år siden, og idag virker alle de anorektiske. Det er de ikke. De tilbrakte mye tid i naturen og var aktive, sunne mennesker. Alle sier at overvekten kommer fra sofaslitere. Personlig syntes jeg dette er for dumt. Ja, skjønnhetsidealet sier at man må være tynnere. Overalt i media står det i fokus, hver eneste dag, noe som fører til at normavektige også føler seg overvektig. Meg inkludert. Jeg har bmi på 24. Normal, men samtidig mer overvektig enn undervektig. 

Jeg mener at overvekt kommer fra depresjon. Man tyr til sukker og fett for å føle seg bedre. Enten det er en dårlig dag, eller en dårlig barndom. Det eneste jeg dømmer angående overvekt er når jeg ser overvektige barn med overvektige foreldre. Det er så trist. Jeg mener foreldre burde gå aktivt inn for å oppdra sunne barn, ikke la dem gå i egne fotspor. 

Jeg har gått aktivt inn for å gå ned til en bmi nærmere 20. Vært aktiv, trent opptil 6 dager i uken, spist minimalt til salat og fisk hver dag. Dette har vært hverdag i over ett år av og på. Depresjon av å ikke se resultater på vekten fører igjen til å følelse av underlegenhet. Er man lykkelig i en slik livsstil når all fokus går til vekttap og at man får dårlig samvittighet av å spise kalorier?

I'm done. Helt ærlig. Jeg var ikke lykkelig. Og jeg er jo faen meg helt normalt stor jente, så hvorfor har jeg jobbet så hardt for noe dumt som minus 5 kilo?  Selvfølgelig om vekten min gikk utover helsen er det en annen sak. Så jeg lurer på hvorfor jeg har jobbet så hardt. Ingen venner, kjærester, familie har nevnt vekten min som en trigger for vekttap. Det er media. Jeg leser overalt om trening og vekttap og slanking selv om jeg ikke vil. Media får meg til å føle meg  oervektig som normalstørrelse, som sikkert mange andre jenter også føler. 

Den siste uken har jeg kuttet ned på trening, og spist noenlunde sunt, men ikke manisk sunt med samvittighet som før. Jeg spiser pasta nå, (nam!) brød, juice, og en sjokolade en gang i blant. Livsnyter 2.0!

Vekten er som alltid lik. Men nå er det endelig i orden. Jeg vil heller ha litt mage og nyte livet, enn å miste den og leve livet konstant med fokus på kosthold og trening.  Hva for noe liv er egentlig det? Jeg var aldri avslappet, fordi målet sto alltid klart i hodet. Det er jo selvtillit og utstrålig som utgjør tiltrekkelsen din. 

Alt fokuset i media er jo rettet mot overvektige. Men alle leser det jo, og føler seg underverdig, eller føler de burde leve sunnere. Selvfølgelig er det jo fint, men det blir for stort fokus, og for stort press på vekttap! Den økende overvekten er er problem som man bør ta hånd om. Bildet under forklarer hva jeg mener hvordan ekstrem overvekt har blitt noe vi ser nærmest daglig i motsetning til i gamle dager.

Moralen?

Kjære overvektige; mat smaker godt, men de tar ikke bort følelsene dine. Er du veldig overvektig vil jeg anbefale at du snakker med noen om hva det kan skyldes. Ikke prøv å skjule det underliggende problemet, for da vil du ikke kunne klare å ha en sunn livsstil.

Kjære normalvektige; vi er normalvektige! Er strevet mot en noenlunde flatere mage enn du allerede har verdt strevet? Er det ikke en stor del av tiden din? Det var min også. men jeg er mer jovial og sosial med selvtillit med denne kroppen, enn når jeg var sulten og gretten fordi jeg var lei av å konstant ha dårlig samvittighet for hver dag jeg ikke trente, eller kun spiste salat. Med overvektproblemene kom også problemene med anoreksia/bulimi. Noen ting var definitivt bedre før i tiden. 

Jeg husker en gang jeg var tenåring da tanken om å miste foreldrene mine plutselig dukket opp. Tanken på å måtte begrave dem og aldri se de igjen. Den angsten det medførte, førte igjen til en umiddelbar bedring av min oppførsel. Jeg har hatt en finfin oppvekst, med de beste foreldrene noen kan be om, samt besteforeldre. 

Idag har jeg ingen besteforeldre igjen. De mistet jeg med ett års mellomrom, med unntak av morfar. Jeg tilbrakte mange tider med de i oppveksten, og jeg elsket å reise mot Toten for å besøke de. Min mormor dro jeg til nesten hver helg i tenårene for å slappe av, få sett Gjøvik litt og se henne. Hun var utrolig komfortabel å tilbringe tid med, ingen påtrengende høflig småprat, akkurat som hun forsto meg på den tiden, før til og med jeg forsto meg. På grunn av dette reiste jeg titt og ofte for å besøke henne. Hun begynte å bekymre seg over at disse feriene ble kjedelige for meg, men jeg ville så gjerne hun skulle vite at det var en grunn til at jeg besøkte henne igjen og igjen. Vi klikket godt sammen. Hennes siste ord til meg var hvor stolt hun var av meg. Hvil i fred kjære mormor. 

Farmor og farfar var det søteste ekteparet noensinne, og en stor inspirasjon for hva kjærlighet kan være i disse tider når man påstår at romantikken er død. De møttes rundt krigen da farfar jobbet som bud, og leverte pakker (og noen ganger improviserte pakker kun for å se henne), og det var kjærlighet allerede i 18års-alderen. Farfar fortalte meg historier om krigen, og hvordan han syntes konsentrasjonsleirene var et helvete for de som var der, at han snek med seg mat og lignende til fangene. Dette førte til livsvarende vennskap. Jeg er en stor tilhenger av historie og jeg elsket å høre disse fortellingene. Vi dro ofte på ferier sammen, og jeg så på hvordan farfar kjøpte blomster til farmor, de holdt hender overalt, holdt sammen i tykt og tynt. De var det ultimate par, som opprettholdt kjærligheten etter over 50 års ekteskap. Da farmor døde, kom farfar med uttalelser at han ikke kunne leve uten sin livs kjærlighet. Og han som aldri hadde vært noe syk, døde under ett år senere. Jeg besøkte han på sykehuset, og var redd han ikke kom til å kjenne meg igjen. Han klarte å få fram at jeg var den peneste jenta i verden. Oppmuntrende som alltid. Hvil i fred farmor og farfar. 

Jeg poster også en video som alltid minner meg på å ta vare på de man har, mens man har de.

Huff. Jeg håper jeg ikke fornærmer noen her nå (noe jeg sikkert gjør), men jeg håper jeg ikke blir tolket som en typisk blogger. Og da mener jeg fjorten-åringer som blogger om hverdagsproblemer som sminke, og dyre klær, iphonen sin og hjerte hjerte hjerte. 

Jeg liker veldig godt å skrive, og har mye som virrer oppi huet, som er greit å få ned på digitalt papir. Kanskje jeg senere også blir flinkere til å legge til bilder og mer spennende layout. Men for nå vil jeg ikke diskutere hverdagsproblemer og overflatiske ting, men heller noe som er åpent for debatt. 

Tilbake i gamle dager da jeg var svært aktiv over nett (grunnet angsten) skrev jeg et langt innlegg om dette her, men jeg føler jeg ikke burde publisere det i et bloggsamfunn, da det vil være det samme som å rope "Heia Vålerenga!" midt i Bastionen. 

Jeg ville bare gjøre det klart, da jeg gikk på forsiden og så alt det trivielle som finnes av blogger her. 

Jeg har hatt det.

Kun de som har hatt sosial fobi, vet hvordan det er å føle panikk hver gang de entrer utenfor døren. Sosial fobi vil si å føle angst for sosiale situasjoner, som regel alle situasjoner som involverer andre mennesker. For meg utviklet dette seg gjennom ungdomsstiden. Det vanskeligste var å ikke forstå hva som hendte med meg, det eneste jeg forsto var at dette er nødt til å være mer alvorlig enn å være vanlig sjenert. 

Da jeg var 16, 17 år gammel var dette så ille at jeg  som regel kun forlot huset for skolen, og selv det var en utfordring. Stå på T-banen og holdeplasser var det verste. De fleste vil ikke tro på det, men jeg hadde den følelsen at jeg gjorde verden en tjeneste ved å bli hjemme, fordi jeg "var så stygg". Jeg følte at alle så ned på meg, grøsset over hvorfor jeg forpestet omgivelsene deres og baksnakket meg. Er veldig dumt å tenke på den dag idag, men når man er så langt nedi angsten er det vanskelig å se utenfor eller tro annerledes.

"Heldigvis" gikk det så langt at jeg forsto jeg trengte hjelp. Den dag idag har jeg kommet milesvis fra der jeg var. Ingen kan egentlig merke veldig mye av det unntatt meg. Jeg pleier å si at de som lever livet uten angst har nesten ikke noe de skulle klagd på, fordi jeg som idag fortsatt lever med angsten, men mer undertrykket angst, lever en drøm i forhold til der jeg var. Idag kan jeg snakke med fremmede, si meningene mine og være så utadvendt som jeg klarer. Dette kan være en plage for noen, fordi det viser seg at jeg har sterke meninger, men jeg er så glad for at jeg endelig har en stemme. 

Jeg lever som sagt fortsatt med angsten. Den er der, jeg merker til den hver dag, og ennå blir jeg utslitt av sosiale situasjoner, fordi jeg føler av og til at det å være sosial er en jobb. En koselig jobb, men allikavel en jobb. Jeg bryr meg fortsatt milesvis om hva folk mener om meg, men en ting som hjelper på den tanken er at jeg vil heller være synlig å bli dømt, enn å være usynlig. For det er jeg drittlei av. Usynlighet er det jeg drømte om å bli når jeg hadde angst, idag er det det motsatte. 

Jeg leser om andre som lever med angsten mye sterkere enn meg, og hjertet mitt går ut til dem. Jeg vet hvor jævlig det er, for hva er vel livet uten å kunne tilbringe tid med andre? Jeg vet også hvordan det er å miste venner, trekke seg unna familie og føle seg som ingenting noen har glede av. 

En setning som har hjulpet meg gjennom tiden er; "du gjør det beste med det du har". Ikke drøm om å bli en annen. Det er bedre å ønske å bli en bedre versjon av seg selv. Jeg fikk jobben å gjøre alt sosialt som skremmer meg for å bli frisk. Men visse spørsmål dukket opp som er så sant så sant. "Hva er du egentlig redd for? Hva tror du kommer til å skje? Er du så viktig at alle dømmer deg, tror du ikke at noen rett og slett  lager seg noen positive tanker om deg? Kanskje noen er misunnelige på deg?" 

Jeg vil anbefale alle å se "Lars and the real girl". Han viser tegn på sosial fobi i begynnelsen, men det viser seg jo at han har en vrangforestilling. Samtidig forstår jeg alle stegene hans, selv om de virker absurde. Filmen er fantastisk. Og jeg håper også de som leser dette kanskje kan se at hun usynlige jenta i klassen eller lignende sliter med å føle seg tilpasset. Jeg har fått høre jeg virket overlegen, fordi jeg prøvde å unngå folk. Dermed gav jeg et inntrykk som ikke var positivt uansett. Dermed er det idag enklere å være meg, så vil hvertfall noen av de som møter meg like meg. 

Idag har jeg selvtillit, og er utadvendt. Samtidig henger et ønske om privattid og usikkerhet igjen. Konstant kamp. Men jeg er lykkelig fordi jeg lever livet mitt til min beste evne. Jeg forsøker å gjøre ting og samtidig nyte dem, ikke bruke en hel ferie på å være usikker og redd for eksempel. For hva får jeg ut av ferien da? Over årene har jeg blitt mer sikker på meg selv, og det er en nytelse. Jeg bare håper mennesker med dårlig selvtillit får inspirasjon, og de med mindre problemer ser de i perspektiv. 

Overalt på internett blir vi fortalt forskjellige ting som er bra for deg, og millioner av ting du ikke burde gjøre. Spis dette, tren dette, ikke gjør dette eller dette eller dette,  du kan dø ett år tidligere...

Ingen som har tenkt over at du kan bli påkjørt av en buss imorgen? Vi har så mange valg for tiden, at de fleste blir utrolig forvirret over hva de burde gjøre med livet sitt. De fleste vil gjøre alt de kan for å la det vare noen måneder lengre. Personlig syntes jeg dette blir for dumt. Ikke nok med at man lever livet for å overleve - altså utdanning, jobb, skaffe nok penger til å få alle disse tingene som er innenfor rekkevidde. 

Jeg tenkte plutselig på de siste årene idag. Da jeg bodde på Gjøvik. Da jeg gikk på universitetet. Da jeg bodde med kjæresten min. Alt virker milesvis unna! Selv om disse periodene varte i flere år, er de borte, med kun en håndfull gode og dårlige minner. Levde jeg livet? Mesteparte av tiden fløt bort i studier og jobb og trening. Fordi slikt må man jo gjøre. Det er forståelig, men samtidig gjør tanken meg trist. Ser ut til at dette betyr at jeg vil våkne opp, 50 år gammel og tenke på livet mitt på samme måte. Mesteparten var et samlebånd. Vi trenger å tjene penger, og vi strever etter rikdom. Med markedet der ute, blir vi fristet av alt vi ikke har, og drømmer om å eie ting og tang. Som bare er ting og tang. 

Jeg vil leve livet mitt, samtidig som jeg tar en god utdannelse og jobb. Derimot skal aldri jobben min bli førsteprioritet. Jeg vil leve for meg selv, for dette er mitt liv, og man vet aldri hva som kan skje i fremtiden. Jeg vil leie en bil og kjøre over USA. Jeg vil spise slange i Asia. Jeg vil klatre fjell, backpacke, ta bilder og se hva livet kan by på. Det verste er at det ikke koster all verden. Problemet er at de fleste pengene våre går til ting. Jeg mener livserfaringer er mye bedre å bruke penger på. En reise til et annet kontinent koster det samme som mac'en din veit du. 

Vi strever alltid etter det vi ikke har. En finere kropp. Mer rikdom. Større hus. Hvem bryr seg. Vi bor i Norge. Som Shania Twain sier så bra; You live like a king!

Med tanke på resten av verden, er det nærmest en fornærmelse hvordan vi kaster ut skinnjakken for et dyrere merke, bruker penger på ting vi aldri kommer til å bruke, og hvordan flere kaster bort utdannelsen sin til fordel for fest og fyll. 

Jeg vet hvertfall hva jeg vil, og jeg håper jeg kan følge mitt eget eksempel. Jeg har alltid drømt om å bli reklamekonsulent. Jeg vil fullføre bacheloren min og få meg en jobb. Samtidig vil jeg ikke streve for en ledelsesstilling, eller sjefsstilling. Mann og barn vil oppta mer av min tid enn jobben, det mener jeg er veldig viktig. 

Og før dette livet kommer, skal jeg leve det. Jeg er ung og singel. Ingenting holder meg tilbake til å oppleve hva verden har å by på. Og jeg ser fram til å bo i Paris neste år. Og kjøreturen min gjennom USA med den beste jenta. Og reise gjennom Europa, mens jeg lever ut av sekken min. Så får vi se hva jeg gjør neste år. 

Jeg skulle ønske alle kunne se at verden ligger for ens føtter, og det er kun deg selv som holder deg igjen. Finn veier utenom jobb og studie. Ta deg permisjon! 

Når jeg våknet opp idag ville jeg egentlig skrive et innlegg om hvor vanskelig jeg syntes det er å gå ned 5 kilo. Men pøh! Who cares? Luksusproblem kalles det. 

Ser nå hvorfor jeg er nødt til å sitte ved skrivebordet for å skrive et innlegg. Er jo umulig å håndtere tastaturet fra komfortable stillinger i seng eller sofa!


Jeg håper virkelig jeg opprettholder denne bloggen. Egenetlig ganske rart at jeg har ønsket meg lenge å ha en jevn blogg, men alltid, og da mener jeg ALLTID gitt opp etter kun det første innlegget. Dermed etter innlegg nr 2, har jeg laget historie! 

For øyeblikket har jeg ingenting å gjøre. Ikke fordi det er natt, men i disse dager generelt. Jeg går på skolen, men selv et fulltidsstudium tar opp kun så mye av min tid. Heldigvis har mine trøtte ben gått ut og søkt jobber idag, så det blir spennende å se i hvilke butikker eller restauranter jeg blir i. 

Nok om meg. Blogging er for å diskutere muligheter og umuligheter, komme med innfall og dømme. Tro meg. Alle dømmer. Enten om det er inni seg eller høylytt. Ytringsfrihet finnes her i landet, men personlig mener jeg det kan gå stokk over stein. For helt ærlig, hva har din mening å si om visse temaer? Alle kan bitche om ditten og datten, men disse er enten feige som ikke gjør noe med problemet de har, andre følger gruppepresset for å passe inn. Det er de som tør å stå for sine meninger uansett hva andre mener som virkelig fortjener å ha en mening. Ærlig talt er jo det andre ikke en individuell, personlig mening. Og jeg er likedans. Jeg skal ikke si at jeg er så awesome at jeg følger min egen vei. Jeg bryr meg veldig mye om hva folk mener faktisk. Heldigvis for bloggersamfunnet bryr jeg meg mindre om hva folk mener om personligheten min. 

Så alt dette snakket om Tone Damlie er bare tull. Og ja. Personlig har jeg ingenting for eller imot dama, men hun er på alle overskrifter for tiden. Og hvorfor? Helt ærlig hvorfor? Jeg har ikke giddet å lese mer enn overskriftene. Fordi hun viser hud? Unnskyld meg, men det er så latterlig.

Hvorfor nå? Hvorfor dette oppstyret nå? Ingen som husker musikkvideoen "Wicked Game"? Den har vært her i over 20 år, men nå er det plutselig styr å vise hud? Min eneste teori er fordi hun er norsk. Som sagt tidligere har jeg aldri hatt noe mening om Tone, men takket være oppstyret har jeg faktisk blitt en fan. Jeg har ikke hørt/sett musikken hennes, men jeg beundrer motet hennes i denne tiden, når hun blir omringet av misunnelige jenter/eldre generasjon som ALLE vet at om de så like flotte ut, hadde de melket det. Skulle selv ønske jeg var mer som henne. Og jeg føler med Tone når vi lever i et samfunn som ligner på ungdomsskolen om igjen. Hvorfor hater alle den pene, populære jenta? Nettopp. Eneste forskjellen er at Tone har vist alle de positive sidene og talentet via sang, musikk og fysikk, og det er det folk ikke liker. Dermed skal jeg minne meg selv på å hate bestevenninnen min imorgen. Hun er penere og smartere enn meg. Og det er visst ikke lov.

Blogg. Blogger. Blogg.

Jeg startet denne fordi jeg lastet ned en Iphone-app som virket veldig kul. Konsekvensen var altså at jeg måtte lage en blogg. Første respons var "aldri!" Men men. Helt ærlig liker jeg å skrive. Og hvorfor ikke lage denne når det kun er meg som leser den (så langt)?

Blir morsomt å se hvordan jeg klarer å opprettholde denne. Forrige gang jeg blogget var vel 3-4 år siden, og jeg hadde en vane å være full av skriverier, men la det dø ut innen to måneder. Blir spennende! Kanskje ikke for de som leser dette bryr seg så veldig, men jeg gjør ;-)

Tudeluings!